Et veldig lovende nytt bekjentskap for meg, dette…

Ble obs på gutta når jeg så The Departed… Tøft opplegg. :) De spilte vel på Hove i år. Mener ihvertfall at de har besøkt en av landets festivaler i sommer…

Jeg la merke til musikken der (The Departed), likte den, men sjekket den aldri noe nærmere ut…

Kult. Lurte litt på om det var noen som tok den :-)

Dei spilte på Hove i fjor. Var ikkje der (valgte å gå på Sjølbergarstvnet i Vegårshei i plassen (sant)). Det var fleire intressante artistar der i fjor. Jamnt over tykkjer eg dei oser av potensiale men litt for sjelden innfrir, iallefall gjennom ei heil plate. Knallsterkt singelband dog.

JAAA… Der var musikken i “The Departed”..
so flott…

Audun: Det var også mitt inntrykk fram til the Meanest of Times, som er en overraskende kul plate – mye kulere enn platene de har spilt inn tidligere. Etter min mening er Dropkick Murphys en gjeng med late bloomers som endelig innfridde med The Meanest of Times.

Ja The Pouges

Var bra men jeg syntes det du serverte her var enda bedre!

Når det gjelder Irsk hører jeg helst på:

Når jeg er i det patetiske slaget hører jeg på dette:

Tom: Er ikke Runrig skotske? eller er det noen som høres ut som dem? Vokalisten minnet enormt mye, men merker jo at det er mindre svulstige arrangement.

Oi, det var Runrig – ser den nederste videoen nå:)
Kjempefin live opptreden fra Pogues det der. Er sikker på at pappa ville likt Shane MacGowan – pappa likte alldri artister som gjorde seg til på scenen “Kå æ det dei skapa seg for, klø dei enn plass eller, kan dei ikkje stå stille som vanlige folk?” osv .Hvilket betyr han nok ikke hadde likt James Fearnley som hopper rundt som en regulær idiot med trekkspill:D Kirsty bra hun også.

Noen som har sjekket ut den fire cd boksen med b-sider og uutgitt materiale fra Pogues som kom ut i sommer? Som å få helt nye bra Pogues skiver i ett stort lass. Har vært meningen å skrive en anmeldelse av den, men tid og saker å gjøre har gjort at eg har valgt å prioritere annerledes.

og til slutt mens eg er på en pinne. McCain virkelig gjør alt han kan for å komme gjennom skjermen som psykopat (Praise the lord pass the ammunition) og gjør hva han kan for at dummikratene skal vinne. Ufattelig at dette er det beste USA kan komme opp med.

Apropos ingenting altså-

For meg får Fairytale of New York et ekstra lag med tristhet av at Shane McGowan har blitt den fyren han synger om i sangen – han visste helt åpenbart hvor han var på vei hen. Den boksen (Just Look Them Straight In The Eye And Say…Pogue Mahone!) visste jeg ikke om… Ekstremt glimrende tips – jeg anskaffer umiddelbart :-)

Hør også Flogging Molly og Real Mckenzies. Runrig er skotske, var på festival ved Loch Ness i fjor og hørte de. Kjempestemning i øsende regnvær !! Andre band som spilte der som kan sjekkes ut er Wolfstone (Inverness,Skottland) og Great Big Sea (Newfoundland).
Oysterband er også et band jeg anbefaler som kommer inn i skotsk/irsk folk-Rock sjangeren.

Flogging Molly – litt hardare irsk musikk?:

Må felene vere med når det er irsk?

Big Country “Chance”

“Fields of fire” – Fint driv -

Fet den Fields of Fire . . bropartiet, de minnet nesten litt om Wisbone Ash der en stund, veldig bra symfonisk komposisjon med syngende gitarer

Jepp – den er vel kanskje ein av dei mest vellukka songane deira.
og so er dei flinke å få fram folkemusikklyden med gitar..
Fengande er det og..
Godt produsert er dei og. Stev Lillywhite. Han var kjent for klar og god lyd.
Dei hadde fleire plater, men “In a big country” er den beste.
Forløparen til Big Country var The Skids. Pønk. eller kanskje folk/pønk

Ein liten demo frå The Skids her..

utlrolig bra musikk dere ligger ut her folkens!!!

AAARGH!> “rockere” i slips, Anders du må lage advarsel neste gang så eg ikke går i den fella! Det gjelder for øvrig dere andre som poster her også. Bryan Ferry lookalike, ødelegger hele sangen.

Steve Lillywhite hadde også en egen dubteknikk som han brukte, altfor sjeldent, på noen av Pogues låtene, bl.a langversjonen av Yeah Yeah Yeah og ditto på dne fotballcollaboen med Dubliners, b-siden hadde deres versjon av Whiskey in the Jar, med ganske stilig lefling med delay og ekko effekter, men som sagt altfor lite. Finnes også en fullstendig dub av “Young Ned of the Hill” som eg var pri en 7" å få tak i for meg før internetets tid. Nå er den selvfølgelig med på den Pogues boksen, men det høres ikke ut som om det er Lillywhite som har gjort den.

hehe… Du har eit poeng Audun..hehe..
Skal eg vere heilt ærleg skvatt eg sjølv når eg såg kleda… og dette var på den tida karakterisert som Pønk..
Kanskje dei sleva i slipset ?? Brukte det som smekke…
Tek til etteretning at du ikkje sløsar med tomlane..

Sparar på kruttet. Meinte det med eit smil. . .
Trur den stilen er litt sånn modaktig eller nuveiv, men eg er ikkje sikker, har ikkje vore spesielt på punken, anna enn Pogues og Clash, i den grad det kan kallas for punk, og det kan det jo sikkert. Forsøkte ei stund å leve med lyden av Crass og Sex Pistols, men fiksa det ikkje, ikkje goth heller, så der gjekk Sixusie i fløyten. Greide nokon låtar med Sisters of Mercy og totte Fields of the Nephilim var hysterisk komiske, så kjøpte ettpar av skivene deira (fine cover, svaia av øyeblikket + den filmen Hardware, der Carl McCoy (I am the Nephilim) spelte Zonetripper og Iggy Pop var drosjesjofør på ein båt, og der PIL stilte med låten “Order of Death” som var kjempetøff, også i dag. Ein film for si tid på mange vis. Sett den eller?

Ærlig talt, eg blir litt bekymra over alt tomlinga i den eine eller andre retninga, utan at eg har noko spesielt rasjonale for det.

Spøk frå mi side med tomlane…-)
Men du er jo eit utruleg leksikon…
Er imponert… og du assosierer mykje.. interessant..
Eg vakna med pønk.. The Jam og faktisk Graham Parker. vel, Han er ikkje pønk, men “Clear Head” frå “Stic to me” har ein vannvittig energi.. Var flink på luftgitar då gitt…
Den filmen har eg ikkje sett..Får ein tak i den i dag ?
Såg naken lunch.. Etter å ha lese boka.. Det var ei bok ein ikkje kjøper til moder’n akkurat..
Patti Smith/Tom Verlaine/Laurie Anderson var fascinert av Burroughs.. Måtte finne ut kva det var.. Forresten so er han med og gryntar på eit par songar med Laurie Anderson..

Hei Burroghs er kjempeintressant! Vi såg Naked lunsj, tåler å se den noen ganger til. Kjøpe og leste “The Job” den syntes og også var utrolig bra. Det er underlig det Burroghs tar opp om opptaksteknikkar og lydmanippulering, båndmodifikasjonar og direksjonell offensiv lyd. Eg hadde ingen hemninger for å benytte meg av slike teknikker før, men nå hverken kan eller vil eg ei gong vurdere å injesere min vilje gjennom folks ubevissthet, det blir galt for meg, eg er mot hypnose også, og det vurderte eg også sterkt å benytte meg av på enkelte før – Jesus, eg var grusom der ei stund!

The Meanest of Times er pt plata med høyest rotasjon på iPoden min, og Flannigan’s Ball er favorittlåta akkurat just her och nu.

Oh, ikke sett denne tråden før i dag (takk, Kenneth, for at du kommenterte en gammel sak!).
Dropkick Murphys er elsk. Så dem på Storåsfestivalen i 2006, og de har et heidundrende liveshow (for publikum, antakelig helt grusom for sikkerhetsvaktene; de pleier (?) blant annet å fylle scenen med fans på siste låt…)
Jeg har en fetisj for sekkepiper (ikke spør…) og var solgt tvert da Scruffy Wallace dukket opp på scenen… (Hadde aldri hørt om dem før festivalen.)

Scruffy Wallace.

Vokalist Al Barr i nærkontakt med publiken.